
Se, jeg er ferdig med islenderen mamma aldri strikket ferdig! Det er lenge siden jeg har strikket med så tjukt garn, og jeg var virkelig overrasket over hvor fort det gikk - et erme ble lett ferdig på en kveld, og når jeg fikk satt ermene og bolen på en pinne og begynt på mønsteret så ble det jo så artig - og det tok ikke mer enn et par-tre halvkorte kvelder det heller, litt på strikkekafé og litt her hjemme. Jeg er så fornøyd med den! Og når den ble vasket og strukket litt på så ser det ut som den fint passer til en femåring. Søsteren min og familien er på besøk nå i helgen, så da passer det fint å få henne til å snike den med så den er klar til fem-års-dagen til niesen min om et par uker. Jeg tror bare jeg må vaske den en ekstra gang, for det lukter fortsatt litt tredve-år-på-loftet av den.
Jeg tror dette blir et skikkelig ytterplagg - genseren er tjukk og sikkert varm som en ullkåpe. Vinden vel kan blåse litt gjennom den, men til gjengjeld så jeg da jeg vasket den at vann ikke trenger inn i den særlig lett. Disse gensrene må ha vært helt fantastiske til islandske fiskere før fleece og goretex. Jeg håper en barnehagejente også kan ha nytte av en.
Det eneste jeg ikke var så fornøyd med med å strikke denne genseren var at jeg ble så fryktelig tørr og ru i huden på hendene mine - jeg tror virkelig det må ha vært det tjukke garnet, for siden jeg begynte på genseren har jeg smurt og smurt hendene og likevel kjennes det ikke særlig godt. Så for å gjøre noe helt annet blir mitt neste prosjekt en genser i veldig tynn ull - to-tråds merinoull fra Nøstebarn, som skal bli en stripet rullegenser (men med ribb i stedet for rull) i lyngfarget gammelrosa og en lys gråfarge. Det er så deilig å se det tynne, tynne stoffet ta form mens jeg strikker! Og selv om det tar mye lenger tid å strikke tynt, så flyter det liksom lettere i hendene...







